Ikke skrevet av meg..
Clive Barker > Abarat
Det er tre bøker så lang ut om Abarat Quintet: Abarat (2002), Arbarat: Days of Magic, Nights of War (2004), Absolute Midnight (2008) – denne er etter orginaltittelene og når de ble utgitt, på norsk er det Abarat, Abarat: Magiske dager, krigerske netter, og vi mangler den siste. Bøkene blir utgitt på forlaget CappelenDamm.
Georgia Byng > Molly Moon
Det er fire bøker ute i serien: Molly Moon’s Incredible Book of Hypnotism (2002), Molly Moon Stops the World (2003), Molly Moon’s Hypnotic Time-Travel Adventure (2005), Molly Moon, Micky Minus and the Mind Machine (2007) – etter de engelske orginaltittelene, på norsk er det Molly Moons utrolige bok om hypnose (2003), Molly Moon stoppper tiden (2004), Molly Moons eventyrlige tidsreise (2005), Molly Moon, Mikke Minus og tankemarskinen (2008). Serien er utgitt av Aschehoug</a
Cooper, Susan > Mørket kommer
-
Alan Garner > Elidor
Mange husker Elidor fra Lørdagsbarnetimens hørespill, og det er også en god måte å bli kjent med denne historien på. Som mange andre hørte jeg den før jeg leste den, og jeg ble overrasket over skifte i stemning fra det mystiske og drømmende i hørespillet til en langt mørkere og dystrere tone i bøkene. Begge versjoner har noe for seg, men man vil nok regne boken som den originale.
Fire barn krysser grensen fra vår verden til Elidor, der de får seg betrodd fire skatter som må beskyttes for at Elidor ikke skal falle under mørkets makt. Når skattene blir tatt med tilbake til vår verden, forandrer de seg og ser ut som hvilke som helst gamle, ødelagte ting. Og for å legge noen krefter inn på å beskytte en skatt, må man først tro at den er verd å beskytte. Watson-barnas oppgave blir en kamp både mot ytre og indre krefter.
Lene Kaaberbøl > Skammar-serien
Det flotteste som har skjedd i barne-fantasy på årevis. Selv ikke det at den er på nynorsk – og et ganske konservativt nynorsk også – holder bokmålsnerdete bergensere fra å lese denne. (Det gjelder sikkert ellers i landet også.) Jeg har ikke lest den på dansk, men språket i den norske oversettelsen er nydelig og et poeng i seg selv. Ellers er det glimrende idéer og flott utførelse. Serien snubler ikke engang i nedslaget. Dette blir en klassiker!
Ross Kolby > Will O’Phillie og lord Falconbridges hemmelighet
En glemt perle, har jeg inntrykk av. Kolby frir aldeles ikke til massene med sitt opplegg: Mozart og Shakespeare – hva gir du meg? Men det veier jo litt opp med et levende, kroppsløst hode, særlig når man går på restaurant… Hovedperson i boken er Will, som nettopp er flyttet til et nytt sted. Dagene blir straks mer spennende når han finne Lord Falconbridges avkuttede, men fremdeles levende hode ute i skogen. I løpet av jakten på lordens hemmelighet er vi både på museum og konsert, og Shakespeares verk er en annen sentral ingrediens. Et originalt plott, det er tydelig at forfatteren ikke skjeler for mye til vedtatte oppskrifter om hva fantasy skal være.
Ursula Le Guin > Jordsjø-serien
Fantastisk (i begge betydninger av ordet) serie som dykker dypt i språkets betydning, og viser at ord er mer enn merkelapper på ting: Ved å gi ting navn skaper vi verden omkring oss. I disse Harry Potter-tider kan det være nyttig å huske at Le Guin muligens var den første som beskrev en trollmannsutdannelse, selv om det er lite som minner om Hogwarts i hennes bøker. Vi følger den unge lærlingen Ged gjennom hans opplæring og videre ut i verden som innviet trollmann. I Le Guins bøker føles magien virkelig, den er en kraft som gjennomsyrer alt i verden og som ikke kan brukes uten at hele sammenhengen påvirkes.
Garth Nix > Nøklene til riket
Ny serie. Etter å ha lest første bok skulle det ikke forundre meg om det kommer seks andre, en for hver dag i uken. Oppbygningen av historien gir litt dataspill-følelse siden handlingen foregår inne i et hus som samtidig er en verden, nivåene minner om ulike brett i et spill. Innbyggerne i Huset har som oppgave å observere og skrive ned alt som skjer i verdenen utenfor, men etter at Arkitekten forsvant og overlot styringen til sine tjenere, er det flere som er begynt å blande seg inn i menneskenes liv. Dette er en av de historiene der hovedpersonen kommer fra denne verden, og der hans handlinger får innvirkning både på hans egen verden og den parallelle.
Emily Rodd > Deltoras belte
Denne serien er så tradisjonell at jeg nevner den kun av en årsak: Jeg har i bokhandelen snakket med flere foreldre som opplyser at deres ikke-lesende, dyslektiske poder faktisk har greid å komme seg gjennom disse bøkene – og har storkost seg. All ære verd! Bøkene er ikke gode, men de er ikke dårlige heller, bare fryktelig ordinære. Sju steiner skal samles og plasseres i Deltoras belte, da skal profetien oppfylles. Se bak på ryggen av boken, så vet du hvor mange steiner det er igjen og hvor du er i serien.
Roald Dahl: Nesten samtlige utgivelser
Michael Ende: Den uendelige historien, Momo
C.S. Lewis: Narnia-serien
Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte, Mio min Mio
J.K. Rowlings: Harry Potter
J.R.R. Tolkien: Hobbiten
Mark Anthony > The last rune (serie)
Ganske tradisjonell high fantasy som er blitt sammenlignet med Robert Jordans “Tidshjulet”-serie, uten at jeg kan se andre likhetspunkter enn at noen av elementene i historien ligner. Denne er langt bedre skrevet og persontegningene er mer troverdige. Og i motsetning til i Tidshjulet er forestillingen om parallelle verdener sentral i denne serien, begge våre helter kommer fra vår verden i vår tid, men viser seg å ha oppgaver å utføre i Eldh, en “middelaldersk” verden med runemagi, monstre og heksekunst. Mark Anthony lar sine hovedpersoner plages også av andre ting enn drager og demoner, for eksempel har eks-bartenderen Travis et ganske uavklart forhold til sin egen seksualitet. Det forhindrer ikke at han viser seg å være den mektigste runemesteren på lange tider. Men i likhet med legen Grace, som egentlig er prinsesse av Eldh, lærer han at alt har en pris.
Marion Zimmer Bradley > Avalon
Hvis man vil ha en sammenhengende kong Arthur-fortelling (og hvem vil ikke det), så er dette et godt sted å gå. Noen av detaljene i fortellingen om kong Arthur er annerledes i Bradleys bok enn i andre versjoner jeg har lest, men så finnes det vel ingen fasit for å sy sammen de mange brokkene i denne sagnsyklusen. Bradley skriver modne, mangefasetterte fortellinger der omkostningene ved de valg menneskene gjør står like mye i fokus som selve handlingen.
David Brin > Kil’n people
David Brin er en forfatter som har skjønt hvor godt sf egner seg til å utforske moralske og etiske problemstillinger. Siden han er en god forfatter gjør han det uten å tre sine egne meninger ned over hodet på folk, i stedet setter han leserens tanker i sving. I tillegg til å være en skarp observatør har han også en stor porsjon humor, noe som kommer godt til uttrykk i Kil’n people.
Boken handler om en fremtid der man kan bake sine egne kloner i ovnen. Man velger farge ut fra hvor avanserte oppgaver klonen skal gjøre, f.eks svart for vanskelig intellektuelt arbeid, grønn for manuelt arbeid. Så kopierer man sin personlighet, sine minner og evner til klonene og sender dem ut til møte med sjefen eller for å klippe plenen mens man selv gjør andre, artigere ting. Klonen lever bare i 24 timer, og hvis det den har gjort, er viktig, må den rekke å laste inn dagens minner til vertspersonen før den går i oppløsning, ellers går alt arbeidet tapt. Men minner om en hel dags plenklipping kan man godt klare seg uten… Som man vel kan tenke seg inviterer et slikt opplegg til mange interessante diskusjoner omkring menneskeverd og ansvar for hva de teknologiske fremskritt kan avstedkomme.
David Brin > Uplift (serie)
Uplift-serien handler om en fremtid der intelligente raser genmodifiserer andre, mindre utviklede raser opp til bevisst nivå. Som takk for “tjenesten” blir den nye intelligete rasen slaver for en lang, men begrenset periode. Menneskene er universets eneste rase som har nådd intelligent status uten at en annen rase var ansvarlig, og derfor modifiserer de andre raser – som hunder og delfiner – uten å kreve den tradisjonelle slavekontrakten. Det samme skjer når Jorden er den som oppdager en ny, ukolonialisert planet med lovende raser. Dette gjør menneskene mektig upopulære blant de andre intelligente rasene i universet, siden det truer med å undergrave hele den økonomiske strukturen.
Orson Scott Card > Ender-serien
I Orson Scott Cards bøker blir det etiske og moralske aspektet av fortellingen alltid sterkt vektlagt, uten at handlingsstruktur og spenning blir skadelidende av den grunn. Card er en skarp observatør, men der det fort kunne ha blitt kald briljering med feilfrie tankerekker, evner han å sette observasjonene inn i en større sammenheng der menneskene er det viktigste
Den første boken i serien, Enders game, er oversatt til norsk under tittelen Enders spill. Vil man følge gutten Ender videre, må man lese engelsk.
På randen av en utenomjordisk invasjon innser Jordens forsvarsallianse at den eneste muligheten til å kunne slå tilbake fienden er å opprette en elitestyrke av barnekrigere. Med deres unge og ubefestede tanker er det de som har størst sjanse til å forstå en fremmed rases handlingsmønstre. Potensielle kandidater blir tatt fra familiene sine og sendt til en treningsleir i rommet, der de både fysisk og mentalt blir forberedt på å bli soldater. Et spørsmål de ansvarlige ikke har råd til å stille seg er hva som skal skje med en slik styrke av superindivider dersom de mot formodning lykkes og overvinner fienden.
I de neste bøkene i serien følger vi Ender og noen av de andre barnesoldatene i deres kamp for å erobre seg en plass i verden. Soldattreningen koster dem barndom og uskyld, men har gitt dem kunnskaper og forståelse som kan bli vesentlige i et univers i forandring.
Orson Scott Card > Alvin Maker (serie)
Handlingen er i denne serien satt i et alternativt Amerika, der landet fremdeles er koloni under England. Urfolket, indianerne, kjenner og respekterer kreftene i landet selv, mens de hvite nybyggerne med sin livsstil bringer ubalanse. Alvin Maker er en gutt som gjennom sin kontakt med disse kreftene skal bli sentral i utformingen av landets historie.
David Eddings > Sagaen om Belgarion
Jeg skal ikke si så mye om Belgarion siden serien er så gammel. Men jeg har lyst til å si at dette er en glimrende introduksjonserie for nye fantasylesere og en god overgangsserie fra barne- til ungdomsbøker. (Ikke minst fordi bøkene er ganske tynne – i alle fall sett i fantasy-målestokk.) David Eddings skriver lett og humoristisk uten noen gang å bevege seg uten for High fantasys slagne landevei. Historien handler om Garion, som viser seg å være Belgarion og skjebnebestemt til å bli en stor trollmann og kjempe mot den onde guden Torak. Garion legger ut på en farefull ferd sammen med bestefar Belgarath og den strikse tante Polgara, som begge er mektige trollkyndige. Etter hvert lærer Garion at virkelig makt innebærer like stort ansvar som frihet. På mange måter min favoritt av Tidens utgivelser.
C.S. Friedman > Black Sun Rising, When true night falls, Crown of shadows
Mørkt, dystert og med mer enn en anelse sado-masochistiske undertoner. Vår helt, den frafalne presten, blir plaget både av sine egne samvittighetskvaler og av den påtvungne alliansen med mr. Evil himself, en eldgammel og ondsinnet adelsmann som en gang inngikk en pakt med djevelen. Handlingen foregår i en verden der helt andre regler gjelder, og der det fines bevissthetsformer mennesker har vanskelig for å forstå – eller godta. Det er alltid en smule ubehagelig å lese Friedman, ikke minst fordi det er lett å se fascinasjonen i den verdenen hun beskriver.
Neil Gaiman og Terry Pratchett > Good Omens
Denne er en absolutt ener. Boken har alt: Spenning, romantikk, engler, djevler og små rosakledde damer på flygende mopeder. Den hører absolutt til i den humoristiske delen av bokheimen, selv om det hender at det sniker seg inn litt alvor også. Neil Gaiman er muligens best kjent for sin tegneserie “Sandman”, mens Pratchett er forfatteren av bøkene om Skiveverdenen. Den ene har et vell av kunnskaper om mytologi, sagn og legender, og fortellingene hans vitner om en grunnleggende positiv innstilling til livet og menneskenes muligheter. Den andre er en satiriker med en skarp observasjonsevne og en enda skarpere penn. Sammen skriver de om den nært forestående apokalypsen slik at det slår gnister. Det står på omslaget av boken at “Terry Pratchett står tidlig opp og går tidlig til sengs. Neil Gaiman står sent opp og er oppe halve natten. Denne boken ble skrevet i de få timene av døgnet da de begge var våkne.”
Neil Gaiman > American Gods
Mens vi har Neil Gaiman her vil jeg også nevne boken “American Gods” som er en nydelig mørk urban fantasy om hva som skjer når gamle guder dør. Neil Gaiman har en helt særegen måte å formulere seg på, og som sagt har forfatteren en livsholdning som gjør at man alltid kan åpne et nytt verk fra hans hånd – enten det nå er tegneserie eller bok – i trygg forvissning om at man vil møte karakterer man vil bry seg om, utsagn det er verd å tenke over, og historier som utvider leserens univers i en retning som er god.
På norsk har Gaiman fått to utgivelser, nemlig “Coraline” for mellomtrinnet og “Ulvene i veggen” for de litt yngre. Begge beveger seg mot det skumle, mot det farlige og ukjente som lever over grensen til en annen verden, men som kan bryte inn i vår hvis vi ikke passer på.
Lian Hearn > I Otorienes tid (serie)
Denne trebindsserien leste jeg på engelsk før den var påtenkt på norsk, og stor var min overraskelse da jeg så at Damm markedsførte den som en ungdomserie. Det hadde overhodet ikke falt meg inn, men jeg ser jo at den godt kan fungere for ungdom. Dette er historisk fantasy fra føydaltidens Japan, og den er langt mer historisk enn fantasy. En sterk kjærlighetshistorie står i sentrum, men på en måte som gjør boken like egnet for gutter som for jenter. Ikke noe kliss, med andre ord. Her er det æresbegrep, klanfeider og sverdkamper uten at vi mister personene av syne. Vakkert og melankolsk midt oppi de stormende begivenhetene, og en virkelig oppmuntrende kvalitetsutgivelse. Designen på den norske utgaven er så vakker at man kan kjøpe boken bare for den.
Guy Gavriel Kay> Sailing to Sarantium og Lord of Emperors
For meg som maler ikoner var det en utrolig sær opplevelse å lese en fortelling om ikonoklasmen i det bysantinske riket – men i fantasyform og satt i en verden som er nesten, men ikke helt vår. Ut over det at Kay skriver om et emne som interesserer meg, skriver han så bra at jeg ville interessere meg for hva det enn var han skrev om. Han er en av de forfatterne, i likhet med Charles de Lint og Neil Gaiman, som skriver modne, velformulerte fortellinger, der personbeskrivelsene er viktigere enn dramatisk handling. Ren nytelse, men ingenting for dem som vil ha full rulle.
Charles de Lint > Newford-fortellinger, for eksempel “Memory and dream” (noveller) og “Trader” (roman)
De Lint var den som viste meg urban fantasy. At det gikk an å skrive så nyskapende fantasy med rot i gammel mytologi – i denne sammenhengen stort sett indiansk mytologi – kom som en stor åpenbaring. De fleste av de Lints fortellinger foregår i nåtid i Newford, en fiktiv kanadisk by, og han beveger seg stort sett i den samme kretsen av mennesker, der den som var hovedperson i en bok blir biperson i den neste. Slik føler vi at vi blir kjent med disse menneskene og deres forhold til the spirit world. Jeg tror neppe det er tilfeldig at de fleste av de Lints personer – og alle dem han har et nært forhold til – er kunstnere: Malere, forfattere og musikere. De Lint selv er nemlig forfatter og musiker, og i de senere år er han begynt å male… Et påfallende trekk med de Lints bøker er at de ofte har kvinner som hovedpersoner, og han er en av de mannlige (fantasy)forfatterne jeg vet om som ikke går verken i den ene eller den andre grøften: Han idealiserer ikke, og han fremmedgjør ikke. I Charles de Lints bøker er kvinner noe så uvanlig som mennesker.
I disse fortellingene er åndeverdenen eller the changing lands like virkelige som denne verden, og enkelte av personene hans kan bevege seg fysisk i begge verdener. De Lint har alltid et poeng i fortellingene sine ut over å skive om coyotemenn og kråkejenter. Hovedpersonene hans er ofte skadeskutte personer, mennesker som har ett eller annet uavklart problem å stri med, og problemene blir i utgangspunktet ikke mindre når de blir tvunget til å forholde seg til det faktum at det er en hel verden som ligger der like ute av syne.
Paticia McKillip > The book of Atrix Wolfe
I en omtale av denne boken blir det sagt at “kjennere av fin fantasy vil glede seg over denne dyktig utførte fortellingen”. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var den drømmeaktige stemningen som gjennomsyrer boken, fremkalt av McKillips uvanlige språkfølelse. Fortellingen handler om den unge prins Talis, som sammen med den gamle magikeren Atrix Wolfe må prøve å befri landet fra et ondt magisk vesen Atrix Wolfe påkalte en gang for lenge siden. Vevd inn i denne oppgaven er gåten om Sorrow, datter av Skogens dronning. Hun forsvant den dagen da Atrix Wolfe misbrukte sine magiske evner, og siden har ingen sett henne. En vakker, poetisk fortelling.
Terry Pratchett > Legenden om Skiveverdenen
Sammen med Tidshjulet er dette den eneste serien som er igjen etter Tidens fantasy-satsing. I likhet med Tidshjulet er denne serien ennå ikke ferdigskrevet, men det gjør lite. For det første ser det ikke ut til at den skal noe bestemt sted, flere av bøkene kan leses frittstående og har lite sammenheng med de andre ut over at de foregår på samme planet. (Kan man forresten kalle det for en planet når den er flat? For det er Skiveverdenen: Flat som en pizza, og denne pizzaen står på ryggen av fire kjempeelefanter som igjen står på ryggen til verdensskilpadden der den suser gjennom universet.) For det andre er bøkene morsomme og godt skrevet, og for det tredje er de tynne. Meget uvanlig. De fleste fantasyforfattere har prblemer med å holde seg under 500 sider, men Pratchett får vanligvis sagt det han vil på ca. 150. Historiene er morsomme i seg selv, men enda morsommere blir det dersom man forstår hva det er Pratchett driver harselas med. Det skifter fra gang til gang, men om oftest er det mer enn et snev av samfunnskritikk i bøkene hans. Svært engelsk, og på sitt beste svært bra.
Philip Pullmann > Det mørke materien
Det er opplest og vedtatt at denne serien er en kvalitetsserie. Det kan jeg være enig i på det grunnlag at serien er original og velskrevet, karakterskildringene er gode og plottet overraskende. Samtidig er det en dypt foruroligende fortelling Pullmann serverer, og en som ikke får en ren og oppmuntrende avslutning der man får en tro på at det som er galt kan rettes på, men mer en slags resignert aksept av hvordan verden er skrudd sammen. På den måten ligner denne serien langt mer på realistiske samfunnskildringer. Man kan kanskje argumentere med at voksne ser denne tvetydigheten i Pullmanns løsninger klarere enn det barn gjør, men det betyr ikke at barn ikke oppfatter den på et mer ubevisst plan. Ingen enkel serie, og en som kan fungere fra mellomtrinnet og opp til voksne lesere.
Sharon Shinn > Archangel, The Alleluia Files, Johva’s angel
Fokuset i Sharon Shinns bøker er forhold mellom menn og kvinner, med den lille detaljen at den ene parten i forholdet er en engel. Denne planeten er nemlig befolket av høyst fysisk tilstedeværende engler, som har en viktig oppgave i å kommunisere med guden Johva. Englene har ikke råd til å føle seg så opphøyde som de egentlig har lyst til, for de er helt avhengige av menneskene for å kunne fortsette sin eksistens. Avkommet etter to engler blir nemlig noe mindre himmelsk, mer i retning av en demon, og det er derfor forbudt for to engler å ha et forhold. Nye engler kan kun bli født av blandet herkomst, altså en engel og et menneske. Jeg skal ikke røpe mye av det egentlige plottet, men kun nevne at den første boken kan leses som en fantasybok, men at serien avslører seg som science fiction fra bok nummer to. Jeg har en bestemt følelse av at dette er en serie som faller best i smak hos kvinner.
Clifford D. Simak > Way Station
Som et fossil bevart for evigheten sitter én enslig person i et hus ute på bygden med kunnskapen om at andre intelligente raser betrakter mennesker som uegnete deltakere i det galaktiske samfunnet. De blir oppfattet som korttenkte og aggressive. Dette vet han fordi huset hans er et transittpunkt for utenomjordiske personer på deres ferd rundt om i universet, og han har i årenes løp hatt mange interessante samtaler med de reisende. Hovedpersonen er en slags vaktmester, en vokter for selve transittpunktet og en vert for de besøkende i deres opphold der. Men når kriser oppstår samtidig både på jorden og i det intergalaktiske samfunnet, må han gjøre et valg om han fortsatt skal velge rollen som tilskuer.
Dan Simmons > Hyperion, The fall of Hyperion
Sju pilegrimer legger ut på en reise mot the Time Tombs på Hyperion og et vesen kalt the Shrike. Det er sagt at the Shrike noen ganger lar en pilegrim få “audiens” og oppfyller hans eller hennes dypeste ønske. Ellers er the Shrike mest kjent for å å være et morderisk vesen som vokter the Time Tombs der tiden går baklengs. Som et bakteppe for de sju pilegrimenes historie ligger krisen i det intergalaktiske samarbeidet, der to fraksjoner mennesker står mot hverandre på randen av krig: De som er for utvikling og bruk av kunstig intelligens, og de som er mot. Klassisk serie som har fabulering omkring tid som sitt hovedtema. Godt tegnede, svært ulike karakterer. Som titlene antyder er dikteren Keats’ verk – og hans person – en sentral påvirkning.
Neal Stephenson > Snow Crash
Internet har utviklet seg til the Metaverse, et sted nesten like virkelig som virkeligheten. I den ene virkeligheten er Hiro Protagonist pizzabud, i den andre er han samuraikriger. Alle hans kunnskaper og evner kommer godt med når hans mildt sagt livlige ekskjæreste ber om hjelp i en sak som viser seg å få større dimensjoner enn noen av dem kunne ane.
Her går det virkelig unna i svingene, og det forundrer meg at Hollywood ikke har laget en filmversjon av denne boken. Den er kjapp, morsom og holder spenningen oppe helt til siste slutt.
James Stoddard > The High House
Dette er en til tider ganske sår fortelling om en gutts oppvekst og en ung manns modning, men det er også en spennende fantasyfortelling som i sin helhet foregår inne i et hus. Det er ikke noe vanlig hus, her kan man åpne en dør og tre inn i en jungel, eller åpne en annen og være midt i en ørken. Dette huset er et univers. Alle slags underlige skapninger lever der, og noen av dem har sine egne meninger om hvordan huset bør styres. Boken har en oppfølger som ikke helt matcher denne i kvalitet.
Sheri Tepper > The family tree
Sheri Tepper er feminist og stolt av det. De fleste av hennes bøker blir for bombastiske og for dogmatiske for meg, men The Family Tree er en glimrende, utfordende bok der det feministiske korstoget får hvile litt. Det betyr ikke at det ikke finnes andre korstog… Som i mye god sf er ikke alt i denne fortellingen slik det synes ved første øyekast. Boken begynner som en kriminalfortelling med tre myrdede gentikere og vår heltinne som politibetjent på spor etter morderen. Men ganske snart begynner underlige ting å skje, og vår heltinne finner seg selv i situasjoner som ikke ble dekket av pensum på politihøgskolen. Har mordsaken hun arbeider med noen som helst sammenheng med at naturen er gått amok og i rekordfart ser ut til å gjenerobre byen?
Tad Williams > Otherland (serie)
Overraskende og kompleks, om noe ordrik science fantasy-serie satt i en ikke alt for fjern fremtid der mennesker og maskiner kan interagere i langt større grad enn i dag. Tad Williams’ karakterer ligner sjelden på de vanlige fantasy-heltene, og han skal ha honnør for å skape mangefasetterte personligheter som ikke blir klisjeer. Han har også en evne til å beskrive miljøer på en slik måte at en innser at magien mellom forfatter og leser overgår virtual reality.
Tad Williams > Memory, Sorrow and Thorn (serie)
Standard high fantasy med en ung og i utgangspunktet ubehjelpelig hovedperson som vi følger på veien mot innsikt og modning. Mange velkjente elementer, men serien er velskrevet med en hovedperson som er troverdig og sympatisk i all sin skrøpelige menneskelighet. Dessuten er det befriende at de fleste klisjeene får hvile i Williams bøker – han er en bevisst historieforteller som ikke bare er ute etter å underholde, men også å vekke leseren fra dvalen.
Connie Willis > To say nothing of the dog
Ned Henry, vår helt, har i åpningsscenen reist tilbake i tid til London anno 1940 for å prøve å finne “the bishop’s bird stump” som skal brukes i et restaureringsprosjekt av Coventry Cathedral. Men snart blir fallende tyske bomber hans minste bekymring, for han blir sendt enda lenger tilbake i tid, til 1888, for å levere tilbake en gjenstand som han ikke vet hva er til en person han ikke kjenner – alt sammen for å hindre historien i å forandre seg. Viktoriatiden viser seg å være langt fra enkel å navigere i, og for å komplisere det hele ytterligere får Ned snart romantiske interesser i tillegg til de profesjonelle.
Denne boken har hentet sin tittel fra Jerome K. Jeromes bok “Three men in a boat – to say nothing of the dog”. Det er en roman fra viktoriatidens England om tre unge menn og en hund og alle deres viderverdigheter når de bestemmer seg for å ta en båttur på elven. Så vidt jeg erindrer er det ingen tidsreiser i den boken, men Jerome og Willis har det til felles at de skriver morsomme, interessante fortellinger med sterke person- og miljøskildringer. Plottet i Willis’ bok er kompleks, slik de fleste vellykkede beskrivelser av tidsreiser ender opp med å være, men hun kombinerer dette med intelligent humor og en evne til å få oss til å bry oss om personene i historien.
Gene Wolfe > Shadow of the Torturer, Claw of the Conciliator, Sword of the Lictor og Citadel of the Autarch
Dette er en samling historie som knyttes sammen av at de alle blir opplevd av samme person, den unge torturisten Severian. Historiene er spennende nok i seg selv, men i den siste boken knyttes alle de løse trådene sammen, og man kan begynne å lese bøkene på nytt med en helt annen forståelse. En avdempet nøytral fortellerstemme gjør alle de groteske detaljene i bøkene langt mindre spekulative enn de kunne ha vært. Ikke uten grunn er serien regnet som et av sjangerens mesterverk. Dette er science fantasy, handlingen foregår på en fjern planet i en fjern fremtid, etter at menneskene har opplevd et fall fra tidligere storhet. Solen er døende, og det er vokst frem en kult omkring troen på at en ny, ung sol skal bryte frem. På denne planeten reiser Severian rundt og kommer i kontakt med mange ulike personer og mange underlige vesener som alle får innvirkning på hans utvikling og på den bestemmelsen han senere tar om sin oppgave.
